Både Snipp og jeg var enige i at det å være ukastrert hannkatt hadde både fordeler og ulemper. Snipp så fordelene, jeg så ulempene. Fordelene i Snipp sine øyne var hunnkatter og alt hva det førte med seg av godbiter. Her kunne jeg være til dels enig; det ville jo resultere i små søte nøster som bar Snipp sine gener videre. Og ”barnebarn” er jo alltid koselig å ha.

Ulempen, i Snipp sine øyne, var all markeringen han måtte sørge for. Det innebar iherdig og hard jobb både dag og natt å sørge for rett markering på rett sted, og for dere som tror at en markering er nok… Nei, det må gjentas og gjentas, for det er meningen at alle skal kjenne at nå er de inne på ”Casa de Snipp”, enten det er andre dyr, eller mennesker. I tillegg så er det Snipp som eier meg, og ikke omvendt. Det betyr ytterligere markeringsjobb. Jada, nytter ikke ligge på latsiden, alt matmor tar i, eier, har på seg, alt som det lukter matmor av, MÅ og SKAL markeres. Tøfler, favorittstolen, kokebøker, papirer hun har med for å jobbe med hjemme, oppskjærsmaskinen, den elektriske tannbørsten, Tv-en…

Det er på dette stadiet at jeg som matmor setter ned en fuktig og lettere nymarkert tøffel; nå må Snipp kastreres. Det er nå slutt på å bidra til inntektene på det lokale apoteket i form av store innkjøp av tisselaken som dekker alt fra sofa til høytalere og TV, det er slutt på innkjøp av klorin og eddik i pallevis av gangen. Heldigvis har Snipp nettopp blitt pappa til 6 søte små bosatt i Asker, så han har gjort sitt til å føre linjen videre. Og han har fått sin championtittel, og blitt mestvinnende klubbkatt i gruppe 4 gjennom 2005, så både onkel Øyvind og onkel Kenneth som oppdrettere, og matmor og matfar er fryktelig stolte. Snipp har gjort sitt for å markere seg, for å si det slik. Av gårde til dyrlegen bar det, og etter en ventetid hvor lange, lekre nyfilede negler er redusert til korte stumper bitt inn til knokene, dro jeg og Snipp hjem.

Nå er dette et par måneder siden, og Snipp er blitt en mye mer lykkelig katt. Det er vel noe vi har felles for tiden, Snipp og jeg. Ingen flere våte tøfler, ingen flere tisselaken. Snipp har ikke noe behov for markering lengre, hvorfor bruke tiden på det når han kan leke med storebror Moffe? Det er det livet handler om for Snipp og Moffe nå; leke og kose seg, spise god mat, og skremme fuglene som kommer for å spise av fuglebrettet på verandaen. Og for sportens skyld; brøle og skremme vannet av onkel Øyvind når han er på besøk. Det skader ikke å holde’n på tå hev om han skulle få ideer. Mener nå Snipp da.